Fleksible mekanismer og handel med klimakvoter

Kyotoprotokollen pålegger alle industriland et "tak" på sine totale utslipp innenfor en periode. Under forhandlingene i Kyoto og i de påfølgende forhandlingsrundene har det vært fokusert på at protokollens forpliktelser skal oppnås mest mulig kostnadseffektivt. Dette resulterte i de såkalte fleksible mekanismene som åpner for at ulike land kan samarbeide slik at utslippene reduseres der det er billigst. Det finnes tre ulike mekanismer:

1. Handel med CO2-kvoter mellom land med utslippsforpliktelser, som det europeiske kvotehandelssystemet.
2. Felles gjennomføringstiltak (Joint Implementation) mellom land med utslippsforpliktelser.
3. Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism, CDM) er felles gjennomføringstiltak mellom land med utslippsforpliktelser og land uten (dvs at i-land investerer i klimagassreduserende tiltak i utviklingsland). Godkjente klimagassreduksjoner betegnes som CERs (Certified Emission Reductions).

Kvotesystemet

Stortinget har vedtatt at norske utslipp av klimagasser skal reguleres ved hjelp av en kombinasjon av kvotehandel, avgifter og andre tiltak fram til 2008. Det betyr at en del av bedriftene som slipper ut klimagasser til atmosfæren må ha kvoter. Disse kvotene, som kan kjøpes og selges, gir rett til å slippe ut en begrenset mengde klimagasser og gjelder for både private og offentlige virksomheter.

Kvotene gir altså tillatelse til å slippe ut en gitt mengde CO2 eller andre klimagasser og kan kjøpes og selges på linje med andre verdipapirer. Bedrifter med kvoteplikt rapporterer sine utslipp til myndighetene. Tilknytning til et internasjonalt kvotemarked kan gjøre kvoter fra utlandet tilgjengelig for norske bedrifter, samtidig som kvoter fra utslippsreduksjoner i Norge kan selges til utlandet. Hvis norske bedrifter fritt får kjøpe kvoter i utlandet, vil prisen for å forurense fastsettes på det internasjonale kvotemarkedet.

Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism - CDM) beskriver hvordan stater og bedrifter som er pålagt utslippsforpliktelser gjennom Kyotoavtalen kan gjennomføre dette i u-land. Det er ofte billigere å redusere klimagassutslipp i u-land enn i i-land, og investeringer i CDM-tiltak kan derfor være en kostnadseffektiv måte å redusere utslipp av klimagasser til atmosfæren. I tillegg er slike tiltak en måte å stimulere til investeringer, arbeidsplasser og teknologi i utviklingsland. Gjennom ulike typer prosjekter kan private eller offentlige investorer redusere utslippene og på den måten tjene karbonkreditter. Disse kredittene kan de så selge på et internasjonalt kvotemarked.